Nyplatonismen-Plotin
Plotin og kristen tradisjon
Det går en linje for den innadvendte filosofi og tenkning fra Platons Idéverden via nyplatonisten Plotin og den kristne biskopen Augustin videre via ørkenfedrene og middelaldermystikerne til dagens innadvendte kristendom.
Platons Ideverden er en metafysisk teori som påstår at de sansbare objektene vi opplever i den fysiske verden bare er etterligninger av perfekte, evige og uforanderlige former. Disse formene er bare tilgjengelig gjennom fornuft og intellekt, de er bare tenkbare entiteter.
Plotin (204–270 e.Kr.) var en sentral figur i nyplatonismen, en filosofisk retning som har hatt sterkt påvirkning på kristen tenkning, særlig i utviklingen av kristen mystikk. Selv om Plotin ikke var kristen, utviklet han en filosofi som la vekt på sjelens indre reise mot forening med "Det Ene" – en idé som samstemmer med kristendommens vektlegging av Guds rike som noe indre.
Plotin beskrev sjelen som en del av "Det Ene," og mente at mennesket kan gjenopprette denne forbindelsen gjennom en prosess med indre kontemplasjon.
«Vi må trekke oss tilbake inn i oss selv; for sjelen og dens kilde er ett.
Hvis vi finner Gud, finner vi oss selv.» (Enneadene, VI.9.7)
Tanken om at sjelen bærer en refleksjon av det guddommelige samsvarer med ideen om at "Guds rike er inni dere". Plotins filosofi inspirerte senere kristne filosofer og mystikere. Augustin av Hippo, som tok opp idéen om den indre veien til Gud. Dette var en av de viktigste kristne tenkerne, som ble sterkt påvirket av Plotins skrifter. Augustin adopterte mange av Plotins ideer om sjelen, men tilpasset dem til en kristen teologi der Gud er personlig og inkarnert i Kristus.
Plotin og Kristne Mystikere
Plotins filosofi ble en inspirasjon for kristne mystikere som Johannes av Korset, Meister Eckhart, og Pseudo-Dionysius Areopagitten. Hans tanker om transcendens og forening med Det Ene samstemmer i deres beskrivelser av forening med Gud gjennom renselse, kjærlighet og kontemplasjon. Pseudo-Dionysius’ Mystisk Teologi utforsker sjelens forening med Gud gjennom "det guddommelige mørke" – en idé som har klare paralleller til Plotins vektlegging av overskridelsen av det sanselige.
Plotins filosofi gir en universell ramme for ideen om at Gud bor i menneskets indre. Hans fokus på sjelens indre transformasjon gir en filosofisk støtte til mystiske og teologiske tolkninger av Luk 17:21.
«Det Ene er ikke langt unna; det er i oss, men vi ser det bare når vi vender oss bort fra verden og oppdager vår sanne natur.» (Enneadene, V.1.10)
Plotin understreker at Det Ene – kilden til all eksistens – ikke er noe fjernt eller ytre, men allerede til stede i oss. Denne nærværet er immanent i sjelen, noe som betyr at vi bærer en iboende forbindelse til det guddommelige. Utsagnet kan lignes med Luk 17:21, der Jesus sier at "Guds rike er inni dere." Det antyder at den åndelige virkeligheten ikke er noe som skal finnes "der ute," men en tilstand som kan erkjennes i vårt indre.
Ifølge Plotin hindrer vår tilknytning til den sanselige verden oss fra å oppleve Det Ene. Når vi vender oss bort fra de ytre, materielle tingene – begjær, bekymringer og distraksjoner – kan vi begynne å skue det guddommelige som allerede er inni oss. Denne prosessen ligner på den senere kristne mystikk, der indre renselse og frigjøring fra lidenskaper åpner veien til å oppleve Gud. Det kan sammenlignes med kristen praksis som bønn, faste og kontemplasjon, som søker å lede sjelen bort fra det jordiske og mot det guddommelige.
For Plotin er sjelen en del av Det Ene, men dens forbindelse kan bli overskygget av vår opptatthet av det materielle. Ved å vende blikket innover, mot vår sanne natur, oppdager vi at sjelen er en avspeiling av det guddommelige. Dette samsvarer med ideen om at mennesket er skapt i Guds bilde (1 Mos 1:27) og at vi er bærer en iboende gnist av det guddommelige. Å oppdage dette er en prosess som fører til forening med Gud, eller «theosis» i kristen teologi.
Kontemplasjon som veien til Det Ene
Plotin hevder at vi nærmer oss Det Ene gjennom en kontemplativ og introspektiv praksis, der vi overskrider det sanselige og intellektuelle for å oppleve ren enhet. Dette kan sammenlignes med den senere kontemplative bønn i kristendommen, der stillhet og selvforglemmelse leder til en opplevelse av Gud som nærvær i sjelen. Det Ene, som kan tolkes som en universell, guddommelig realitet, er allerede er inni oss, men det må oppdages gjennom indre transformasjon. Plotins tanker viser hvordan lignende ideer om et indre guddomsrike finnes i både kristen og ikke-kristen mystikk.
Det guddommelige er nær, til og med inni oss, men det krever at vi vender oss bort fra distraksjonene i den ytre verden og mot det indre liv. Dette er en prosess med renselse, kontemplasjon og oppdagelse av vår sanne natur som en refleksjon av det guddommelige. Plotins filosofi gir en dyp samklang med kristendommens forståelse av at Guds rike er inni dere.
Plotin fungerer som en filosofisk bro mellom antikkens gresk-romerske tankeverden og kristen mystikk. Hans vektlegging av sjelens indre forbindelse med det guddommelige gir en filosofisk «forklaring» hvordan og hvorfor "Guds rike er inni dere." Nyplatonismen, har senere påvirket både kristen mystikk og ørkenfedrene. Denne filosofien er relevant for ideen om at "Gud bor i våre hjerter," siden den utviklet tanken om en dyp indre forbindelse mellom menneskets sjel og "Det Ene" (Gud)
Det guddommelige i hjertet
Plotins filosofi vektla en indre erfaring av det guddommelige, der menneskets sjel er en del av og kan forenes med "Det Ene," den ultimate kilden til alt som er. For Plotin er søken etter det guddommelige en bevegelse innover, bort fra sanseverdenen og mot sjelens kjerne, hvor enhet med Gud kan oppleves. I Enneadene beskriver Plotin denne indre reisen slik:
«Trekk deg tilbake i deg selv, for sannheten bor i det indre.
Og hvis du, når du ser deg selv, ikke ennå finner deg vakker,
så gjør som billedhuggeren: hugge, glatte,
pusse, og gjøre deg selv vakker.» Enneadene, I.6.9
Dette sitatet illustrerer Plotins overbevisning om at sjelen er et speil av det guddommelige, og gjennom kontemplasjon og åndelig disiplin kan mennesket oppdage sin indre forbindelse til Gud. Plotin ser sjelen som en del av "Det Ene" og understreker at det guddommelige ikke er noe ytre, men noe som må søkes og erfares i hjertet av ens egen væren. Plotin la det filosofiske grunnlaget for senere kristne tanker om Gud som tilstede i menneskets hjerte. .