Ørkenfedrene I
Hvem var de?
Ørkenfedrene var kristne asketer og mystikere som levde i de egyptiske, syriske og palestinske ørkenene fra det tredje århundre e.Kr. og utover. De søkte åndelig perfeksjon gjennom et liv i radikal enkelhet, bønn og meditasjon, og de la grunnlaget for den kristne klostertradisjonen. Mange av deres tanker og praksiser ble nedtegnet i form av korte visdomsord og anekdoter kjent som Apophthegmata Patrum (Ørkenfedrenes ord).
Paulus av Theben blir ofte regnet som den første eneboremunken som dro ut i ørkenen, men det var Antonius den store som satte i gang bevegelsen som har blitt kjent som «ørkenfedrene». En gang rundt år 270 hørte Antonius en preken som sa at man kunne oppnå fullkommenhet ved å selge all sin eiendom, gi det man tjente til de fattige og følge Kristus (Matt. 19, 21). Han fulgte dette, og tok det ett skritt videre ved å flytte langt ut i ørkenen for å søke total ensomhet.
Ørkenfedrene vokste frem i en tid da kristendommen gikk fra å være en forfulgt religion til å bli akseptert i Romerriket (etter keiser Konstantins konvertering i 312 e.Kr.). Da ble den den eneste lovlige religion i Romerriket. Mange fant det opportunt å bli kristen da, siden det var den eneste tillatte religion, og «omvendte» seg av den grunn. Mange av de opprinnelige kristne opplevde da at troen ble mer verdsliggjort, og søkte derfor en radikal livsstil i etterfølgelse av Kristus. De sluttet seg til ørkenfedrene.
Antonius den Store (ca. 251–356): Betraktes - som nevnt - som grunnleggeren av ørkenasketismen. Hans liv og praksis inspirerte mange til å følge ham.
Makarios av Egypt (ca. 300–390): En av de fremste forkjemperne for kontemplasjon og indre bønn.
Evagrios Pontikos (345–399): Utviklet systematiske metoder for bønn og åndelig vekst, inkludert begreper som apatheia (Sinnsro).
Pachomios (ca. 292–346): Grunnla det første organiserte klostersamfunnet.
Ørkenmødrene: Kvinner som Amma Syncletica og Amma Sarah var også betydningsfulle, selv om deres historier ofte har blitt oversett. De delte visdom og praktiserte den samme radikale enkelheten som mennene.
Levemåten
Ørkenfedrene levde i ekstrem enkelhet, ofte i huler, små celler eller isolerte hytter. De praktiserte faste, våkenetter og stillhet for å undertrykke kroppens begjær og åpne seg for Gud. Noen levde som eremitter (ensomme asketer), mens andre bodde i små fellesskap med felles bønn og arbeid. De utviklet regler for livet sammen, som senere påvirket klostervesenet i Vesten, særlig gjennom Benedikts regel. Mange praktiserte manuelt arbeid som fletting av kurver eller landbruk for å forsørge seg selv og hjelpe de fattige. De søkte å leve i en tilstand av konstant bønn. Et ofte gjentatt råd var: «Sitt i din celle, og den vil lære deg alt.» Cellene deres fungerte som et sted for kontemplasjon. Mange praktiserte en enkel, repetitiv bønn som en form for meditasjon. Jesus-bønnen «Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg, en synder» ble en grunnstein for en østlig, kristen praksis med fokus på indre stillhet, Jesusbønnen og kontemplativ enhet med Gud.
Evagrios Pontikos utviklet en liste over åtte «onde tanker» (senere de syv dødssyndene). Gjennom askese og bønn søkte de å overvinne disse lidenskapene og oppnå apatheia – en tilstand av indre ro og frihet. Målet var å skue Gud gjennom en prosess av øvelse/trening (Askesis), sinnsro (apatheia), og kjærlighet (agape), som kulminerte i å skue Gud (theoria).
Visdom og innflytelse
Ørkenfedrenes utsagn ble samlet i Apophthegmata Patrum, en samling av korte, ofte humoristiske historier og råd. For eksempel:
Abba Pambo «Hvis du har et hjerte, kan du bli frelst.»
Ørkenfedrene påvirket de senere kristne mystikere som Johannes av Korset og Teresa av Ávila, samt østlige tradisjoner. De la grunnlaget for klosterspiritualitet i både Øst og Vest og inspirerer fortsatt kristne som søker en enkel og kontemplativ livsstil.
Ørkenfedrene representerer en unik kombinasjon av askese, kontemplasjon og praktisk visdom. Deres lære om indre stillhet, renhet av hjerte, og kampen mot lidenskaper er nært knyttet til ideen om at "Guds rike er inni dere". Deres praksis og visdom bidrar til å vise hvordan et liv viet til bønn og selvfornektelse kan føre til erfaringen av Gud som nærværende i menneskets hjerte.