Ørkenfedrene II
Veien til å skue Gud
Bibelen forteller at det er mulig for oss å se Gud, hvis vi er rene av hjertet:
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Matt5,8
Om vi kanskje ikke ser Gud i bokstavelig forstand, så kan vi kanskje i det minste oppnå en større forståelse av hva Gud er. Vi kan se mer av hva han er for oss. Få innsikt i Gud.
Ørkenfedrene hadde en tredelt vei for å oppnå dette. Den besto av:
1. Askesis,
2. Apatheía
3. Agape.
Dette skulle lede til Theoria. Å skue Gud
1.Askese (Askesis)
er et ord som ha dårlig klang i det norske språket. Vi tenker straks på selvpining, botferdighet, frelse ved å avstå fra det aller meste. Men grunnbetydningen av Askesis er rett og slett Trening, Øvelse. Riktig askese, trening kan aldri være et mål i seg selv. Askesen har ingen egenverdi. Den må alltid bare være et middel. Videre må den være frivillig. Man kan altså ikke pålegge noen askese. Treningen/øvelsen kan bestå av å søke Gud i sitt indre for å nå det egentlige målet. Å skue Gud: Theoria
Dette indre skrittet fra fokus på svakhetene våre, til fokus på Gud, fra å gjøre - til å gjøre ingenting, konkretiseres gjennom det som er beskrevet som den mentale omvendelse. Den mentale omvendelse fremhever endringen i vår oppmerk-somhet. Det blir en bevegelse fra ytre aktivitet til indre væren.
2.Apatheía (Apati)
har heller ingen god klang i det norske språket. Man kan lett se for seg en mindre begavet person som sitter og stirrer rett frem for seg. Man ser for seg sløvhet og passivitet. Men grunnbetydningen av Apatheía er Sinnsro. Sinnsro er en viktig bestanddel av meditasjonen/bønnen.
3.Agape (Kjærlighet)
har en bedre klang i vårt språk. Vi vet det betyr kjærlighet av et spesielt slag. Nestekjærlighet, guddommelig kjærlighet. Kjærlighet er det åndelige livets senter, det er målet med all ørkenfedrenes åndelig streben. Den åndelige utviklingen og grunnlaget for kontemplasjon, den åndelige modningen, målet for dette er alltid kjærligheten. Kjærlighet er en lengsel som tilhører menneskets natur. Vi er skapt i kjærlighet for kjærlighet og av kjærlighet. Kjærligheten til Gud er en gjenspeiling av Guds kjærlighet til oss. Den er kraften som forener oss med Gud, ja, det er Gud slik han bor ved troen i våre hjerter. Kjærligheten til nesten. Det er et faktum at du vil ikke kunne finne kjærligheten til Gud uten at du også har nestekjærlighet. Videre må du må også kunne elske deg selv, skal du kunne elske Gud og din neste.
"Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte
og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand,
og din neste som deg selv." Luk10,27
Dette er en ubrytelig treenighet: Gud, din neste, og deg selv.
Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
for Gud er kjærlighet. 1 Joh4,8
Ingen har noen gang sett Gud.
Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss,
og hans kjærlighet er fullendt i oss. 1 Joh4,12
Theoria (Teori)
Slik vi bruker ordet i vitenskapelig betydning er Teori en tro på at noe som kan bevises i vitenskapen. Det er ofte en samling hypoteser som til sammen danner en mer omfattende teori. Det er dermed en tankekonstruksjon. Men dette ordet hadde en helt annen betydning for Ørkenfedrene. Et betydningsaspekt ved Theoria er å «Skue Gud».
Hos ørkenfedrene er det tydelige spor av tanker om «Gudsriket inni oss». Å skue Gud er en introvert skuen, åpenbaringen man får er at man ser og opplever at Gud er kjærlighet.
Evagrios Pontikos, et fremtredende medlem av ørkenfedrene, beskrev theoria som den høyeste form for bønn, hvor sjelen forenes med Gud gjennom ren kontemplasjon:
"Den som er ren i hjertet, ser Herren i sitt eget hjerte."
En barnslig fortelling.
På en solfylt morgen, i en liten hytte i ørkenen, i et fellesskap som senere bla kalt ørkenfedrene, satt Markus stille i meditasjon. Han hadde bestemt seg for å søke Gud, for han hadde hørt at Guds rike er inni dere. Han hadde hørt om veien til Gud – Askesis, Apatheia og Agape – Mange av de som dannet fellesskapet fulgte denne veien, og han hadde bestemt seg for å følge den.
Markus begynte med Askesis, trening for å fokusere på Gud. Han fastet, avsto fra overflødig prat og stilte seg selv spørsmålet: «Hva hindrer meg i å se Gud?» Men hver gang han prøvde å konsentrere seg, ble han angrepet av onde tanker. «Dette er bortkastet tid,» hvisket en stemme i hodet hans. «Du vil aldri oppleve Gud. Du kan bare gi opp med en eneste gang. Du kommer aldri til å lykkes.» Forstyrret av sitt eget sinn, reiste Markus for å besøke Evagrios Pontikos, en kjent åndelig veileder som holdt til i det samme området. Evagrios lyttet tålmodig mens Markus fortalte om sine kamper. «Ondskapen ligger ikke i den enkelte tanken,» sa Evagrios, «men i oppmerksomheten vi gir den.» Han talte videre og delte sine tanker med Markus:
Gjenkjenn tankens natur uten å dømme den. Ikke gi onde tanker makt, ikke avvis den, ikke prøv å jage den bort, men flytt oppmerksomheten din over på noe annet. Erstatt negative tanker med gode – for eksempel ved å meditere over Skriftens sannheter.
«Det som ikke får oppmerksomhet, dør,» sa Evagrios. «La de onde tankene visne, og la ditt sinn fokusere på Gud.»
Tilbake i hytten begynte Markus å øve seg i å praktisere rådene. Hver gang en destruktiv tanke dukket opp, observerte han den, trakk seg tilbake og vendte oppmerksomheten mot en bønn eller en påminnelse om Guds kjærlighet.
Etter lang tids innsats opplevde han en ny følelse: en dyp, indre stillhet. Dette var Apatheia – sinnsroen, eller sjelefreden som gjorde ham klar for Gud.
Markus oppdaget at sinnsroen åpnet hjertet hans for Agape, den guddommelige kjærligheten. Han følte en fornyet kjærlighet både til Gud, seg selv og sine medmennesker. Han forsto nå at kjærligheten til Gud ikke kunne skilles fra kjærligheten til nesten. Han begynte straks å praktisere kjærligheten overalt hvor han gikk. Han oppsøkte ikke noen, men alle han møtte på sin vei, behandlet han slik han ville ha behandlet Kristus hvis han hadde møtt ham.
En morgen, i dyp meditasjon, opplevde Markus noe han aldri kunne beskrive med ord. Det var som om et kjærlig lys fylte hans indre, et lys som ikke kom fra solen, ikke fra noen ytre kilde, men fra hans eget indre - fra Gud selv. Han følte en fred omfavne seg, han følte en sterk og varm kjærlighet vokse i seg. Han forsto at dette lyset alltid hadde vært der, men at hans egen uro hadde hindret ham i å se det. Dette var Guds kjærlighets rike, levende inni ham.
Markus reiste seg fra sin meditasjon, egentlig ikke som en forvandlet mann, men som en som endelig hadde sett hva som alltid hadde vært der. Han forsto nå hvor Guds rike er, og at veien til Gud er en reise gjennom Askesis, Apatheia og Agape, mot Theoria – å skue Gud.
Dette er Markus sitt vitnesbyrd.