Kirkefedrene I
Begrepet Kirkefedre ble brukt om de tidlige kristne teologene og skribentene som var avgjørende for å utvikle og formulere kristen lære. De ble kalt fedre fordi de ble sett på som åndelige ledere og autoriteter innen kirken, på samme måte som en far leder og veileder sin familie. Kristendommen, særlig i sin tidlige fase, var sterkt preget av den metaforiske forståelsen av kirken som en familie, hvor ledere som biskoper og teologer ble ansett som veiledere for de troende.
Av de mange kirkefedrene som kunne vært nevnt her har jeg valgt ut fire stykker som synes mest relevante for mitt arbeide. Disse fire kirkefedrene dekker ulike dimensjoner av mitt tema:
Ireneus av Lyon for den teologiske og kosmiske forståelsen av Guds rike.
Gregor av Nyssa for mystikkens kontemplative side.
Evagrios Pontikos for den psykologiske dimensjonen.
Augustin for selvransakelse og filosofisk refleksjon.
Disse fire gir en balansert tilnærming som kombinerer historie, mystikk, filosofi, teologi og psykologi, Utvalget er også håndterbart innenfor oppgavens rammer.
Ireneus av Lyon. (ca. 130–202)
Ireneus av Lyon er en nøkkelfigur for å koble ideen om at "Guds rike er inni dere" til en bredere teologisk og mystisk forståelse. Hans teologi, med dens sterke inkarnatoriske dimensjon, (at Gud blir menneske i Jesus Kristus) gir en ramme der frelsen ikke bare handler om en fremtidig himmel, men om menneskets gradvise forvandling i fellesskap med Gud her og nå. Frelsen er også her og nå, i menneskelivet, på jorden. (Kanskje man her kan henvise til Paulus begrep om "helliggjørelse")
Ireneus ser inkarnasjonen som en avgjørende begivenhet som bringer Guds rike nær. Gjennom Kristus blir Gud tilstedeværende i menneskenes liv, ikke bare som en ytre autoritet, men som en indre realitet som omdanner menneskets sjel.
«Gud ble menneske, for at mennesket skulle bli Gud.»
(Mot vranglære, bok 3, kapittel 19, avsnitt 1.)
Inkarnasjonen er et bilde på hvordan Gud kommer inn i menneskets indre, og hvordan den åndelige erfaringen av Guds nærvær er mulig fordi Gud selv har «ikledd seg» menneskelig natur. Deifikasjon (guddommeliggjøring) er Ireneus’ lære om at mennesket er skapt for å bli delaktig i Guds liv. Gjennom tro, kjærlighet og fellesskap med Gud, blir mennesket forvandlet til Guds bilde og blir «lik» Gud. Dette er en prosess som starter i det jordiske liv og fullendes i det fremtidige Guds rike.
«Mennesket er ikke skapt fullkomment,
men som et barn som må vokse og modnes
i fellesskap med Gud.»
(Mot vranglære, bok 4, kapittel 38, avsnitt 1).
Deifikasjon (menneskets forvandling mot det guddommelige) kan forstås som en indre prosess der sjelen stadig forandres gjennom Guds nærvær. Gud tar bolig i sjelen. Dette gir en dynamisk forståelse av Guds rike som noe som vokser i menneskets indre, snarere enn bare en ytre eller fremtidig realitet. Ireneus ser Guds rike som både her og nå - og som noe som skal komme i sin fylde ved verdens ende. Det nåværende Guds rike erfares i menneskets vekst i tro og fellesskap med Gud, mens det fremtidige Guds rike er den ultimate foreningen med Gud i det evige liv.
«Den som lever i fellesskap med Kristus her,
har allerede et forsmak på det kommende riket.»
(Mot vranglære, bok 5, kapittel 32, avsnitt 1).
Ireneus’ betoning av Guds rike som en nåværende realitet betyr at mennesket allerede nå kan erfare Gud i sitt indre. Dette er en mystisk erfaring av Guds nærvær som en indre dimensjon av kristenlivet. Han legger vekt på at skapelsen er god, og at Gud arbeider gjennom den for å realisere frelsesplanen. Dette inkluderer menneskets kropp og sjel, som forvandles gjennom Gudsnærvær til en del av Guds rike.
«Det som ikke er tatt opp av Gud, kan ikke bli frelst.»
(Mot vranglære, bok 5, kapittel 14, avsnitt 3).
Ireneus gir en helhetlig forståelse av frelsen som omfatter hele mennesket – kropp, sjel og ånd – og knytter dette til erfaringen av Guds rike som allerede er tilstedeværende i oss. Han legger vekt på at vekst og modning i tro, innebærer en gradvis forandring av menneskets sinn og sjel. Dette har en psykologisk dimensjon fordi det handler om å overvinne feilaktige tanker, lidenskaper og tilbøyeligheter gjennom Guds nåde. (se Evagrius' "onde tanker" i Ørkenfedrene) Denne prosessen gir rom for å erfare Guds rike som en stadig dypere indre realitet. En stadig voksende erfaring av Guds rike inni oss.
Ireneus’ teologi legger til rette for åndelig praksis som fokuserer på indre forvandling gjennom bønn og kontemplasjon. Guds rike erfares gjennom refleksjon over Guds ord og ved å åpne seg for Guds nærvær. Han understreker at vekst i tro og kjærlighet viser seg i handling, noe som speiler hvordan Guds rike også manifesteres gjennom kristen nestekjærlighet. Han gir en teologisk ramme som knytter «Guds rike» til menneskets indre erfaring av Gud gjennom inkarnasjonen, Gud blir menneske gjennom Kristus og deifikasjon (mennesket blir guddommelig i vekst og tro, i fellesskap med Gud). Hans vekt på Guds rike som både nåværende og fremtidig, og hans betoning av menneskets indre forvandling, gir en sterk kobling til mystikkens vekt på indre erfaring. Dette gjør Ireneus’ teologi svært relevant for mitt tema: "Guds rike er inni dere."