Guds rike er inni dere

Opplysningstiden I

Blaise Pascal (1623-1662)
Hjertet Pascal er kjent for sin vektlegging av hjertet. Det er stedet for troens erfaring, i motsetning til fornuften alene. Hans berømte utsagn peker direkte på troen som en indre, subjektiv opplevelse, noe som samsvarer med ideen om at "Guds rike er inni dere."

«Hjertet har sin egen fornuft
som fornuften ikke kjenner»
(Pensées, fragment 277)

Pascal utforsker hvordan mennesket kan finne Gud gjennom selvransakelse og ydmykhet. Han ser troen som et personlig møte med det guddommelige som finner sted i individets indre.

Vend deg innover.
Det er i menneskets hjerte
at Gud finnes.»
(Pensées, fragment 449).

Pascal undersøker menneskets eksistensielle angst og dets behov for mening, og viser hvordan denne angsten kan lede til tro. Han argumenterer for at mennesket er "tomt" uten Gud og kun finner fylde når de oppdager Guds nærvær i sitt indre. Når Gud fyller hjertet. Pascals erfaringer og refleksjoner har klare paralleller til kristen mystikk, særlig hans berømte «Memorial», et dokument han bar med seg etter en sterk mystisk opplevelse. Her beskriver han en intens følelse av Guds nærvær.

«Glede, glede, glede,
tårer av glede...
Den sanne Gud.
Jesus Kristus.»
(fra Memorial, 1654)

Memorial
Blaise Pascals Mémorial er et kort, men intenst skriftstykke som beskriver hans mystiske opplevelse av Gud den 23. november 1654. Teksten, som Pascal hadde sydd inn i jakken og bar det der resten av livet, vitner om en livsforandrende natt der han erfarte Guds nærvær som altoppslukende og umiddelbar. Mémorial begynner med det kraftfulle ordet «Ildebrann», som symboliserer Guds nærvær som en brennende ild i sjelen. Pascal beskriver Gud som «Gud av Abraham, Gud av Isak, Gud av Jakob – ikke filosofenes og de lærdes Gud», og understreker dermed forskjellen mellom en abstrakt, intellektuell forståelse av Gud og den levende, personlige opplevelsen han selv erfarte. Teksten er preget av en strøm av følelser, med gjentakelser som «glede, glede, glede, tårer av glede», som uttrykker den overveldende lykken og fred som fylte ham i møtet med Gud. Opplevelsen er også en bekreftelse av troen på Jesus Kristus. Pascal beskriver Gud som den som både søker mennesket og lar seg finne av det. Mémorial avsluttes med en bønn om aldri å bli atskilt fra Gud, noe som viser at opplevelsen ikke bare var et øyeblikk av ekstase, men et løfte om livslang hengivelse. Teksten er et unikt eksempel på mystisk erfaring, der Pascal gir en personlig og inderlig skildring av Guds rike som en levende virkelighet i sjelen.

Forholdet mellom tro og fornuft
Pascal understreker at menneskets kunnskap om Gud ikke først og fremst er basert på fornuft, men på hjertets intuisjon. I Mémorial beskriver han sitt møte med Gud som en overveldende direkte opplevelse, uten intellektuell mellomkomst.

Opplevelsen av Gud som ild
«Fyr. Gud av Abraham, Gud av Isak, Gud av Jakob –
ikke filosofenes og de lærdes Gud.»

Følelsen av Guds nærvær
«Sikkerhet. Sikkerhet. Følelse.
Glede. Fred. Gud av Jesus Kristus.»

Overveldende glede
Sitat: «Glede, glede, glede, tårer av glede.»

Personlig forpliktelse til Gud
«Må jeg aldri bli atskilt fra deg.»
Sitatene er hentet fra: Blaise Pascal, Mémorial, i Pensées and Other Writings,
overs. Honor Levi (Oxford World's Classics, 1995), s. 149–150.

Guds rike ikke er noe som kan forstås intellektuelt, men noe som erfares direkte gjennom hjertets dype erkjennelse. Pascal betrakter menneskets tilstand som rastløs og meningsløs uten Gud. Han skriver i Pensées:

«Mennesket er bare et siv,
det svakeste i naturen;
men det er et tenkende siv.»

Pascal understreker at Gud ikke er fjern, men nær og til stede i menneskets innerste lengsel. Han beskriver sin opplevelse av Gud i Mémorial som en altoppslukende følelse av Guds nærvær. Dette er en personlig og umiddelbar erfaring som går langt utover det teoretiske. Gud åpenbarer seg i sjelen som en levende realitet. Denne intense, mystiske erfaringen av Gud gir et kraftfullt eksempel på hvordan Guds rike kan være en indre, transformativ opplevelse.Pascal kritiserer ytre religiøsitet som mekanisk og tom. Han skriver at sann tro ikke ligger i ritualer alene, men i en indre overgivelse til Gud: «Gud ønsker hjertet, ikke handlingen alene.»
I Mémorial og Pensées reflekterer Pascal over menneskets eksistens i tiden og Guds eksistens evigheten. Han ser mennesket som et vesen som strever med tiden, men finner fred i Gud som evig nåtid. Pascals tanker harmonerer med Augustins idé om at Guds rike er tilgjengelig i evighetens øyeblikk, opplevd i sjelens indre.
Pascal beskriver sin mystiske erfaring som et møte med Guds ild og kjærlighet, og hans beskrivelse av denne hendelsen på et stykke pergament, som han sydde inn i jakken sin, viser hvor sentral denne opplevelsen var for ham.