Opplysningstiden II
Baruch Spinoza (1632–1677)
I en oppgave med temaet «Guds rike er inni dere», er det naturlig å rette fokus mot Spinozas syn på Gud, mennesket og den iboende enheten mellom disse.
Gud som immanent og altomfattende (Deus sive Natura)
For Spinoza er Gud ikke en personlig transcendent skapergud, men et uendelig, altomfattende vesen: naturen selv («Deus sive Natura»). Gud er altså ikke utenfor mennesket, men eksisterer som en iboende realitet i alle ting, inkludert mennesket selv.
Gudserkjennelsen får vi gjennom selvinnsikt og fornuft. Innsikt får vi ikke som en utvendig åpenbaring, men om indre kunnskap gjennom fornuften og intuisjonen («amor Dei intellectualis»). Å erkjenne Gud betyr å erkjenne vår egen natur og vår plass i helheten. Når Jesus sier «Guds rike er inni dere», kan dette tolkes i lys av Spinozas idé om at den sanne religiøse erkjennelsen springer ut av dyp indre innsikt snarere enn av ytre autoriteter. (Jvf. Sokrates «Kjenn deg selv»)
Frihet
Frihet får vi gjennom erkjennelse og aksept av de lover som styrer både den ytre natur, og den indre (psykologiske) menneskenaturen. Spinoza mener at sann frihet ligger i å forstå naturens nødvendighet og vår egen plass i den («frihet er innsikt i nødvendighet»). Denne innsikten frigjør mennesket fra lidenskapenes og affektenes slaveri og skaper en indre harmoni - en parallell til det «indre Guds rike». Guds rike som et «indre rike» kan dermed sees som en eksistensiell tilstand av harmoni og frihet gjennom dypere forståelse.
Kjærlighet og fellesskap
Når Spinoza hevder at Gud er immanent – det vil si iboende i alt, også i mennesket selv – har dette viktige konsekvenser både for menneskets identitet og for dets etiske handlinger. Hos Spinoza er mennesket ikke isolert eller separert fra helheten, men tvert imot intimt forbundet med alt levende. Han beskriver virkeligheten som én eneste uendelig substans (Gud eller naturen, Deus sive Natura), der alle skapninger og fenomener er forskjellige uttrykk for den samme guddommelige virkelighet.
Denne dype, ontologiske (virkelighetsmessige) enheten innebærer at mennesket deler en grunnleggende tilknytning med sine medmennesker – ja, faktisk med alle levende vesener. Ifølge Spinoza er menneskets sanne lykke knyttet til denne innsikten: vi kan bare virkelig blomstre når vi forstår og anerkjenner vår indre forbindelse med helheten. Vi er ikke selvtilstrekkelige eller isolerte individer, men deltakere i en større livssammenheng, som vi også er avhengige av for vår egen livsutfoldelse.
Når mennesket erkjenner dette, fører det naturlig til en etikk som hviler på kjærlighet, omtanke og empati. Siden vi forstår at den andres lykke eller lidelse også er knyttet til vår egen lykke eller lidelse, vil vi handle slik at vi fremmer både andres og vår egen trivsel. Denne innsikten i vår felles eksistensielle forbindelse fører til at vi streber etter å gjøre godt mot andre, fordi vi dermed samtidig styrker vår egen glede, indre harmoni og mening.
Når Jesus i evangeliene sier: «Guds rike er inni dere», peker han også mot et indre nærvær av Gud, en realitet som leves ut gjennom kjærlighetens praksis. Jesu budskap handler ikke om et fjernt eller fremtidig rike, men om et rike som kan erkjennes og leves her og nå. Guds rike, forstått på denne måten, sammenfaller med Spinozas innsikt i menneskets etiske ansvar basert på en dyp erkjennelse av enheten med andre. Guds rike fremtrer således som et kjærlighetens, fellesskapets og enhetens rike, noe som aktualiseres nettopp når mennesker lever ut nestekjærlighet og gjensidig forståelse.
Hos både Spinoza og i Jesu forkynnelse handler altså Guds nærvær om en iboende, levende virkelighet som manifesterer seg i våre relasjoner, våre handlinger og vår holdning til verden rundt oss. Ved å elske sin neste, utvides menneskets evne til glede, harmoni og fred – både individuelt og i fellesskapet. Dermed blir «Guds rike inni dere» mer enn bare en teologisk tanke: Det blir et praktisk ideal, en måte å eksistere på, en etisk og åndelig realitet som leves ut i kjærlighet og fellesskap – helt i tråd med Spinozas visjon om at Gud er immanent til stede i alt, og at menneskelig lykke og fellesskap er dypt sammenvevet.
Spinozas tankegang utfordrer tradisjonell kristen teologi, men åpner samtidig for en dypere, «mystisk» forståelse av evangelietekster som «Guds rike er inni dere».