Kirkefedrene IV
Augustin av Hippo (354–430)
Augustin har en dypt personlige og filosofiske tilnærming til den indre erfaringen av Gud. I Confessiones skildrer han en sjel som søker hvile i Gud. Hans tanker om selverkjennelse er relevante for en psykologisk tilnærming til mystikk, mens hans filosofi om tiden og evigheten kan kobles til eksistensialistiske spørsmål. Augustin knytter også menneskets indre kamp mellom det åndelige og det materielle til en dypere forståelse av hvordan Guds rike kan erfares som en indre virkelighet. Hans verk binder teologi, filosofi og psykologi sammen på en unik måte.
Augustin skriver i Confessiones:
«Og jeg så deg med mitt indre øye,
Herre, og jeg så ditt lys,
lys som ikke er av denne verden.»
(Confessiones, VII.10.16)
Dette minner om Plotins beskrivelse av sjelens kontemplasjon av Det Ene, men med en kristen forståelse av Gud. En tidlig forening av filosofisk refleksjon og mystisk erfaring finner vi hos Augustin i Confessiones (Bekjennelser), spesielt i bok VII og IX. Her beskriver han sin søken etter sannhet og opplevelsen av kontemplativ enhet med Gud, der fornuft og hjertearbeid forenes.
I bok VII reflekterer han over hvordan han via nyplatonsk filosofi, spesielt gjennom lesning av Plotin, begynte å forstå Gud som en uforanderlig og transcendent realitet. Han beskriver sin opplevelse av å se Gud med «hjertets øye».
«Og da jeg så dem, så jeg med hjertets øye,
om enn svakt og med skjelvende blikk,
ditt uforanderlige lys...
Du ropte og ropte og brøt min døvhet;
du strålte og skinte, og drev min blindhet bort.»
(Confessiones, VII, kapittel 10, avsnitt 16)
Bok IX – Hjertets kontemplasjon
I bok IX beskriver Augustin en berømt mystisk erfaring han delte med sin mor, Monica, i Ostia. Her forlot han fornuftens analytiske vei og steg inn i kontemplasjonens sfære, der han erfarte enhet med Gud.
«Og mens vi talte og lengtet etter Gud,
nådde vi litt etter litt opp til vårt hjertes innerste,
og vi kom oss opp til det evige visdommens rike...
Og da vi snakket om og lengtet etter det,
rørte vi det litt, med hele vårt hjertes kraft.»
(Confessiones, IX, kapittel 10, avsnitt 24)
Disse passasjene viser hvordan Augustin forente filosofisk innsikt med mystisk erfaring. Hans bevegelse fra fornuftens vei til hjertets kontemplasjon kan tjene som en bro mellom filosofiske tradisjoner som fenomenologi og eksistensialisme og mystikkens erfaringsdimensjon. Hans tanker forener mystikkens kontemplasjon med eksistensielle spørsmål om tid, evighet og menneskets søken etter mening.
Augustin hevder at Gud finnes i menneskets indre, og at selvransakelse/selverkjennelse er nøkkelen til å oppdage denne sannheten.
I Confessiones (bok X, kapittel 27) beskriver han hvordan han søkte Gud i ytre ting, men fant Gud i sitt eget hjerte:
«Du var inne i meg, og jeg var ute, og der ute søkte jeg deg.»
Selverkjennelse avslører at Guds rike ikke er en ytre realitet, men er tilstede i menneskets indre. Kontemplasjon hjelper individet med å erkjenne dette guddommelige nærværet, og slik kobles Augustins filosofi direkte til mystikkens erfaring av Gud som en indre virkelighet.
Tiden
I Confessiones (bok XI) beskriver Augustin hvordan tidens dimensjoner – fortid, nåtid og fremtid – kun eksisterer i menneskets bevissthet: Fortid som minner, fremtid som forventning, og nåtid som oppmerksomhet. Dette gjør tiden svært subjektiv. Gud eksisterer utenfor tiden, i en evig «nåtid.» Når mennesket overskrider tidens begrensninger gjennom kontemplasjon, opplever det en forening med Gud i denne evige nåtiden. Denne opplevelsen av evigheten midt i tidens flyktighet har en eksistensiell kraft, den gir mennesket en følelse av mening og forankring i Guds tidløse nærvær, til tross for tidens midlertidighet.
Kontemplasjon er for Augustin en praksis som lar mennesket overskride den lineære tiden og oppleve Gud som evig nærvær. Gjennom kontemplasjon opphører distraksjonene fra tidens flyktighet, og sjelen åpner seg for Guds evige lys.
«Og sjelen smaker sannhetens evige lys,
og forstår at dette lyset ikke er av tid,
men av evighet.»
(Confessiones, bok XI, kapittel 29).
Denne broen mellom tid og evighet viser hvordan Guds rike ikke er bundet av tid, men oppleves som en tidløs virkelighet i menneskets indre, gjennom bønn og kontemplasjon. Augustins refleksjoner om tidens forgjengelighet og menneskets lengsel etter evighet minner om eksistensialismens vekt på angst og søken etter mening.
Kierkegaard, Heidegger og til dels Sartre viderefører dette ved å understreke hvordan mennesket må konfrontere tiden for å finne autentisitet. Augustin gir et håp som går utover eksistensialismens angst. Mennesket finner evigheten i Gud, som alltid er tilstede i sjelen. Denne foreningen med Gud gir en dyp indre fred midt i tidens uro. Hans tanker forener selverkjennelse og tiden/evigheten i en visjon som viser hvordan mennesket kan erfare Guds rike som en tidløs virkelighet i sitt indre. Kontemplasjon blir broen mellom den lineære tidens begrensninger og den evige nærværet av Gud. Dette perspektivet knytter mystikkens indre erfaring til eksistensialistiske spørsmål om tid og mening.
Hans filosofi om introspeksjon og tid er en viktig komponent, fordi den viser hvordan mennesket kan erfare Gud og evigheten i sitt indre, midt i tidens flyktige natur. Hans tanker forener mystikkens kontemplasjon med eksistensielle spørsmål om tid, evighet og menneskets søken etter mening.