Guds rike er inni dere

Å lese bibelen

To lesemåter
Metaforisk lesning Allerede her ved en metaforisk lesning av Bibelen, finner man en årsak til forskjellig måte å praktisere sin kristne tro på. En metaforisk lesning av Bibelen tenderer mot en mer innadvendt forståelse av den kristne tro, mens en bokstavtro lesning ofte legger til dels større vekt på det ytre og konkrete aspektet av troen, slik som regler, bud, ritualer og faktiske, historiske hendelser. Med bokstavtro lesning mener jeg at man holder for faktisk - sanne ting, som undrene Jesus utførte. Jomfrufødsel, og Jesu oppstandelse fra graven, Jesu himmelfart osv.

En metaforisk lesning ser Bibelens fortellinger som metaforer for sjelens indre liv og dens relasjon til Gud. For eksempel kan Bibelens bud om ikke å lage bilder av Gud også tolkes dit hen at det gjelder både ytre og indre bilder. At Gud er så stor at vi ikke kan begripe ham, uansett hengivne vi er. En metaforisk tolkning av hendelser i evangeliene kan åpne for dypere eksistensielle og spirituelle innsikter, uten at man nødvendigvis behøver å forholde seg til en bokstavtro lesning. Her er noen forslag til hvordan noen sentrale hendelser i Jesu liv kan forstås metaforisk. Det kan sikkert finnes andre fortolkninger av disse fortellingene, men man behøver slett ikke å forstå dem som bokstavelige sannheter, for å få noe ut av dem.

1. Jomfrufødselen – Det nye mennesket
Metaforisk kan jomfrufødselen tolkes som et bilde på en ny bevissthet som bryter frem – en ny måte å være menneske på, som ikke er bundet av gamle maktstrukturer eller biologiske begrensninger. Jesus representerer en ren, åndelig fødsel, en ny begynnelse i menneskets forståelse av Gud.

«Hva som er født av kjøtt, er kjøtt,
og hva som er født av Ånden, er ånd.» (Joh 3,6)

Hildegard av Bingen tolker Guds virke i mennesket som en stadig ny skapelse:

«Guds ord er den levende spiren i mennesket,
som stadig fødes på ny.» (Liber Scivias)

2. Jesu undergjerninger – Indre helbredelse
Istedenfor å forstå Jesu mirakler som fysiske hendelser,
kan man se dem som symboler på indre forvandling.
Når Jesus helbreder blinde,
kan det tolkes som en oppvåkning til en ny forståelse,
et nytt syn på virkeligheten.
Når han vekker døde,
kan det handle om en indre oppstandelse – en ny livskraft.

«De blinde får synet igjen, de lamme går omkring, de spedalske renses,
de døve hører, de døde står opp,
og evangeliet forkynnes for fattige.» (Matt 11,5)

Meister Eckhart sier:
«Gud er alltid rede til å fødes i sjelen,
hvis sjelen bare er rede til å ta imot ham.» (Andakter)

3. Oppstandelsen – Den nye bevisstheten
Jesu oppstandelse kan forstås som at den sanne,
guddommelige bevisstheten våkner i mennesket.
Det gamle livet, styrt av frykt og begrensninger, dør – og et nytt liv tar til.

«Jeg er oppstandelsen og livet.
Den som tror på meg,
skal leve om han enn dør.» (Joh 11,25)

Eckhart sier om oppstandelse i sjelen:
«Den som kjenner Gud i seg selv,
har allerede stått opp fra de døde.» (Andakter)

4. Himmelfarten – Sjelenes forening med det guddommelige
Jesu himmelfart kan tolkes som en metafor for menneskets vei tilbake til Gud.
Det er en oppstigning fra det timelige til det evige, fra det begrensede til det grenseløse.

«Slik som jeg er i verden, er også dere.» (Joh 17,16)

Teresa av Avila beskriver dette som en indre reise:
«Sjelen forlater sin egen vilje,
og forenes med Gud
i en ubeskrivelig kjærlighet.» (Den indre borgen)

Disse tolkningene lar kristendommens fortellinger tale til oss på et eksistensielt og mystisk nivå, uten å være avhengige av en bokstavelig forståelse.
En slik tilnærming oppmuntrer til meditasjon, kontemplasjon og selvransakelse, hvor troen blir en prosess for å søke Guds nærvær i hjertet. Kristendommen blir en vei til åndelig vekst og selvinnsikt, snarere enn en serie ytre handlinger. Metaforisk lesning kan understreke ideen om at "Guds rike er inni dere" (Luk 17:21). Denne tilnærmingen søker Gud i hjertet og sjelen, i stedet for å vente på en fremtidig komme (Jesu gjenkomst) eller ytre manifestasjoner.
Metaforisk lesning tenderer mot en mer indre, personlig og forandrende praksis, som fokuserer på åndelig vekst og selvforståelse. Dette kan virkeliggjøres i kristenlivet gjennom meditasjon, kontemplativ bønn og en søken etter Guds nærvær i hjertet. Å leve ut troen ved å søke kjærlighet, stillhet og intuisjon, snarere enn primært å følge eksterne regler. Men det er en risiko ved dette, det kan føre til subjektivitet eller avvisning av viktige historiske aspekter ved troen.

En bokstavtro lesning vektlegger den historiske og normative siden av Bibelen. Fortellinger tolkes som faktiske hendelser og gir viktige regler for hvordan troen skal leves ut, praktiseres. For eksempel kan de ti bud forstås som konkrete lover som må følges, heller enn som universelle prinsipper for åndelig vekst. Denne tilnærmingen til Bibelen kan lett føre til en praksis som fokuserer på overholdelse av religiøse lover, deltakelse i liturgi og misjonsarbeid. Troens betydning er knyttet til kollektiv praksis og samfunnets strukturer. Man fokuserer på kollektiv overholdelse av tradisjoner og dogmer. Reformatorer som Martin Luther og John Calvin vektla Skriften, bokstavelig forstått, som en klar og tydelig autoritet for alle aspekter av livet. Tro blir praktisert som lydighet mot klare påbud i Bibelen. F. eks. forbud mot skilte personer å gifte seg igjen. Eller forbud mot kvinner å tale i forsamlinger. Dette kan gi en streng og rigid fortolkning av kristendommen, ved å fokusere på det ytre fremfor det indre. Men den har også sine fordeler, den gir en klar veiledning i hvordan troen skal praktisere. Man skal møte i kirken, man skal konfirmeres og holde de ti bud osv. Samtidig kan den metaforiske tilnærmingen til skriften utfylle den bokstavtro lesningen, slik at troen omfatter både ytre handlinger og indre erfaringer. Kanskje trenger vår tid en ny "Luther".