Filosofien i antikken
Filosofi og mystikk: To veier, én virkelighet
Filisofi som et vestlig fenomen oppsto i Hellas omkring 5-600 år f.kr. Dette var en "ny" måte å forsøke å gripe - forsøke å forstå tilværelsen gjennom resonnering, diskusjon og/eller logiske tankerekker og rasjonelle prinsipper. Mystikken, derimot, har alltid hatt en opplevelsesbasert tilnærming, som søker forening med det guddommelige gjennom kontemplasjon og indre erfaring. Selv om disse tilnærmingene kan synes å stå i kontrast, er det også en klar forbindelse mellom dem. Filosofi kan tilby det språket og de begrepsmessige rammene som gjør mystiske erfaringer forståelige og mulig å formidle, mens mystikken utfordrer filosofien til å finne en vei utenom ren logikk og inn i en opplevd dimensjon av virkeligheten.
De joniske naturfilosofene
Felles for disse var at alle disse forsøkte å forstå hva som var virkelighetens byggesteiner. De ville ha "naturlige" forklaringer kontra mytiske forståelse. De før-sokratiske filosofene markerte en viktig overgang i måten mennesker forsto verden på. De brukte logikk og rasjonell analyse for å forstå verden rundt seg i stedet for å henvise til gudene, altså en mytisk/religiøs forståelse av verden. De mente at ved å bruke fornuften kunne de avdekke de underliggende prinsippene i naturen uten å bruke gudene som forklaring. For eksempel forsøkte Heraklit å forklare konstant forandring og enhet i tilværelsen gjennom sitt konsept om logos, en rasjonell orden som styrer universet. De forsøkte å systematisere kunnskap på en måte som kunne forklare virkeligheten logisk. Dette inkluderte utvikling av teorier om opprinnelsen til verden og dens komponenter. For eksempel utviklet Anaximander teorien om at det uendelige (apeiron) var kilden til alle ting, og at verden ble til gjennom en naturlig prosess av separasjon og differensiering fra dette urstoffet.
Før-sokratiske filosofer baserte sine teorier på observasjoner av naturen. Selv om deres metoder ikke var like systematiske som moderne vitenskapelige metoder, la de grunnlaget for empirisk observasjon som en kilde til kunnskap. Thales, for eksempel, observerte at vann var essensielt for livet og konkluderte at det måtte være det grunnleggende elementet i alt. De undersøkte og beskrev naturlige fenomener som værmønstre, himmellegemenes bevegelser og jordens geologiske strukturer. Anaximenes mente at luft var det grunnleggende elementet og forklarte værfenomener som vind og regn som forskjellige former av luft.
Før de før-sokratiske filosofene, var verdens fenomener ofte forklart gjennom mytologi. Naturkatastrofer, sykdommer, og værendringer ble gjerne sett på som handlinger fra gudene. For eksempel ble torden forklart som et uttrykk for Zevs' vrede i gresk mytologi. De før-sokratiske filosofene ønsket å forklare disse fenomenene gjennom naturlige årsaker i stedet for mytologiske. De mente at verden kunne forstås gjennom lover og prinsipper som var iboende i naturen selv. Dette markerte en viktig overgang fra mytologi til filosofi og vitenskap.
Eksempler på naturlige teorier
Thales:Foreslo at vann var urstoffet som alt annet kom fra, og forklarte naturens variasjon gjennom ulike former og tilstander av vann. Som fast is, flytende vann, og som vanndamp.
Heraklit: Hevdet at ild var det grunnleggende elementet, og at forandring var en konstant i naturen. Hans berømte utsagn "du kan ikke stige ned i den samme elven to ganger" illustrerte hans syn på forandring som en essensiell del av tilværelsen.
Empedokles: Utviklet teorien om de fire elementene (jord, luft, ild, vann) som de grunnleggende bestanddelene av verden, og mente at blandingen og separasjonen av disse elementene gjennom kjærlighet og strid forklarte forandringene i naturen.
Demokrit: Foreslo at naturen var bygget opp av bitte, bitte små enheter som han kalte atomer (atom=udelelig).
De før-sokratiske filosofene la grunnlaget for en rasjonell og empirisk tilnærming til forståelsen av naturen og universet. Ved å søke naturlige forklaringer på fenomener som tidligere ble tilskrevet guddommelig intervensjon, bidro de til en vesentlig endring i menneskets verdensbilde.
Dette skiftet la grunnlaget for senere vitenskapelige og filosofiske utviklinger, og deres metoder og tanker har hatt en varig innflytelse på vestlig tenkning.
De Før-sokratiske filosofene var hovedsakelig opptatt av kosmologi, som er studiet av universets opprinnelse, struktur og natur. De betraktet universet som en ordnet helhet (kosmos) og søkte å forstå dens lover og strukturer. Dette var et tidlig forsøk på å systematisere kunnskap om verden på en rasjonell måte. De ville forklare verden og dens fenomener uten å ty til mytologiske eller guddommelige forklaringer. Mange av dem søkte å identifisere de grunnleggende elementene som utgjorde alt i universet.
De la vekt på bruk av rasjonell tenkning og logikk for å forstå verden.
De erstattet mytologiske forklaringer med logiske resonnementer og observasjoner.
De var opptatt av å finne den enhetlige substansen eller prinsippet bak all tilværelse.
De før-sokratiske filosofene forsøkte å forklare naturlige fenomener som vær, stjerner, jordskjelv og livets opprinnelse gjennom naturlige årsaker, i stedet for å tilskrive dem til gudenes inngripen og vilje. De brukte observasjon av naturen som en viktig metode. Selv om deres teknikker ikke var like systematiske som moderne vitenskapelige metoder, la de grunnlaget for empirisk observasjon.
De utviklet teorier basert på logisk resonnering. Dette involverte ofte spekulasjon, men deres bruk av rasjonell tenkning var en viktig avvik fra tidligere mytologiske forklaringer. Mange før-sokratiske filosofer var involvert i diskusjoner og debatter med andre filosofer. Disse debattene hjalp til med å raffinere deres ideer og argumenter.
De før-sokratiske filosofenes bidrag var grunnleggende for utviklingen av vestlig filosofi og vitenskap, da de introduserte metoder for kritisk tenkning og rasjonell undersøkelse som senere ble videreutviklet av filosofer som Sokrates, Platon og Aristoteles.