Filosofi i antikken II
Sokrates. En parallell til «Guds rike er inni dere
Sokrates' lære om å kjenne seg selv, kan fungere som en innledning til den filosofiske tradisjonen om det indre livet som en vei til det guddommelige. Sokrates’ «Kjenn deg selv» oppfordrer til selvransakelse og egenrefleksjon, hvor mennesket kan oppdage en dypere sannhet i sitt indre, det som Plotin senere kom til å kalle for «Det Ene», og trolig også det som Jesus betegner som «Guds rike».
Sokrates’ forsvarstale (Platon: Apologien) inneholder refleksjoner om selverkjennelse og moral. Læren stammer fra det berømte mottoet som var inngravert ved Apollons tempel i Delfi: gnothi seauton («Kjenn deg selv»). Sokrates tok dette som en oppfordring til å søke selverkjennelse og forståelse av menneskets plass i universet.
«For jeg trodde at selv om jeg ikke visste noe annet,
så visste jeg dette,nemlig at hvis jeg skulle forstå noe,
måtte jeg først kjenne meg selv.» (Sokrates)
Platon, Faidon 229e–230a
Sokrates’ lære kan tolkes som en filosofisk parallell til ideen om at «Guds rike er inni dere», fordi den oppfordrer menneskene til å vende blikket innover for å forstå sin sanne natur.
I Platons Symposion (Drikkegildet i Athen) fremfører Sokrates et syn på kjærlighet gjennom en samtale han gjengir med prestinnen Diotima fra Mantineia. Diotimas kjærlighetslære minner sterkt om det kristne begrepet «Agape».
Diotima beskriver kjærligheten som en lengsel mot skjønnhet og sannhet som går fra det rent fysiske til det guddommelige og evige. Denne kjærligheten handler ikke primært om egen nytelse eller begjær, men snarere om en lengsel etter det gode i seg selv. Denne forståelsen av kjærlighet transcenderer individuell, fysisk kjærlighet og strekker seg mot en ubetinget kjærlighet til det absolutte vakre og gode.
Det som ligner agape er at kjærligheten her er rettet mot noe høyere, evig og selvutslettende; den søker ikke å eie eller få, men å gi og forenes med noe større enn seg selv. Agape er også en selvoppofrende, ubetinget kjærlighet som er rettet mot den andre uten krav om gjengjeldelse. Diotimas idé om kjærligheten som noe universelt, ideelt og transcendent, er svært lik den senere kristne forståelsen av Agape.
Selv om Diotima ikke bruker ordet «Agape» (begrepet hører til kristendommens senere greske språkbruk), så er parallellen filosofisk og tematisk veldig klar. Diotimas lære om kjærligheten har derfor blitt sett som en slags filosofisk forløper eller slektning til den kristne agape-ideen.
I kristen mystikk, som hos Augustin og Johannes av Korset, er selverkjennelse en forutsetning for å oppleve Gud. Sokrates’ lære kan sees som første trinn i en åndelig stige, hvor selverkjennelse fører til frigjøring fra uvitenhet og åpenhet for det høyeste prinsipp (Gud eller sannhet). Senere kristne filosofer og mystikere, som Meister Eckhart, bygget på sokratiske ideer om selverkjennelse som en nøkkel til å forstå det guddommelige nærvær i sjelen. Historisk har denne dialogen vært fruktbar. For eksempel finner vi hos Augustin en tidlig forening av filosofisk refleksjon og mystisk erfaring, der hans søken etter sannhet ledet ham fra den rene fornuftens vei til hjertets kontemplasjon.
Platons Idéverden
Platon var en av de første filosofene som systematisk tematiserte skillet mellom kropp og sjel - materie og ånd. I dialoger som Faidon, Faidros og Staten, argumenterer han for sjelens udødelighet. Sjelens sanne hjem er Idéverdenen. Når den er bundet til kroppen, er den fanget i en midlertidig, foranderlig og lavere eksistens. Døden er sjelens frigjøring fra kroppen, slik at den kan vende tilbake til den sanne virkeligheten. Kroppen er en hindring for sann erkjennelse. Kroppen er forgjengelig, bundet til sanseinntrykk og lidenskaper. Sann viten oppnås ikke gjennom sansene, men gjennom fornuften og sjelens kontemplasjon av idéene.
Platon utviklet sin teori om Idéverdenen som en måte å forklare virkelighetens sanne natur. Han mente at den fysiske verden bare er en skygge av en høyere, evig og uforanderlig virkelighet – Idéverdenen. Idéene er perfekte, tidløse former som eksisterer uavhengig av den materielle verden, og alle ting i vår sansbare verden er bare ufullkomne avbildninger av disse idéene.
En konkret sirkel tegnet på papir er aldri helt perfekt, men vi har en idé om en fullkommen sirkel i vårt sinn. Denne perfekte sirkelen eksisterer i Idéverdenen.
Rettferdighet, skjønnhet og godhet finnes ikke i ren form i vår verden, men deres sanne essens eksisterer i Idéverdenen. Platon formidler denne tankegangen i Hulelignelsen (Staten, bok VII), hvor mennesket sammenlignes med fanger i en hule som bare ser skygger av den virkelige verden.
Dualisme mellom materie og ånd. Den materielle verden er ufullkommen og foranderlig, mens Idéverdenen er evig og perfekt. Dette ble en av de viktigste ideene i vestlig filosofi som gjennom Plotin, påvirket både kristen teologi (særlig Augustin) og senere filosofiske retninger.